En film om Silas

Jeg spurte Silas om jeg fikk lov til å legge bilder av ham ut på internett hvis han fikk litt leverpostei. Jeg spurte først, fordi jeg tar dette med kontroll over personopplysninger veldig alvorlig og sånn. Og nettopp derfor forklarte jeg ham hvilke konsekvenser det ville ha. For eksempel at hvis jeg gjorde det, så ville alle som googlet ham kunne finne de bildene. Noen av de er kjempenusselige babybilder hvor han poserer med valpepels, manglende kontroll på alle de derre bena og med tape på ørene. Jeg fortalte ham også at hvem som helst kan kopiere ting fra internett og at vi derfor ikke ville ha noen kontroll over hvem som gjør hva med de bildene. Jeg sørget for at han kunne ta en informert avgjørelse. Han svarte med voff og så spiste han leverposteien. Derfor legger jeg ut en liten filmsnutt her.

Jeg fant ingen passende musikk om hund, så derfor er lydsporet en islandsk barnesang om en hval.

Uføretrygdede, jobb og hjelpeapparatet

Å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet er en del av IA avtalen. Derfor kan vanlige dødelige, sånne som meg, begynne å tro at det å hjelpe trygdemottakere til å få seg en jobb var en prioritert oppgave. En viktig oppgave. En oppgave som hjelpeapparatet arbeider med. Men min erfaring er at hvis man ser litt på det derre apparatet og følger med på hva det gjør, så blir man mest overrasket, fordi det er så vanskelig å forstå hva det egentlig holder på med.

Jeg møtte en dame for en stund siden. Mannen hennes er nesten blind. Han er uføretrygdet. Han hadde lyst på en bestemt jobb. Og han hadde fått tilbud om jobben, på en betingelse. Han måtte bli flinkere på data. Han søkte om å få et datakurs, i regi av NAV tror jeg. I tillegg søkte han om å få en spesialdatamaskin for synshemmede fra hjelpemiddelsentralen. Han har aldri tatt i en datamaskin. Han kan nemlig ikke bruke en vanlig en, han ser så dårlig. I hvert fall, han fikk datamaskinen, men ikke kurset. Han hadde egentlig ikke lyst på en datamaskin, han vet ikke hva man skal med en datamaskin. Han hadde lyst på en jobb.

De syke, de friske og de som får sitteplass

Jeg satt på T-banen her en dag og leste avisen. På en av sentrumsstasjonene så jeg opp og la merke til at alle sitteplassene var opptatt. Samtidig kom det inn en gammel mann med stokk. Han slet med å holde balansen. Holdt seg fast i håndtak med den ene hånden og forsøkte å finne en fornuftig plass til stokken med den andre hånden, for så å flytte den første hånden fort over til et annet håndtak. Det var ikke lett å komme seg frem på en tettpakket t-bane. Men han manøvrerte seg mellom kropper og vesker og sykler og barnevogner, målrettet, i retning sete. Jeg reiste meg og tenkte at jeg ikke behøver å sitte, men det gjør han.

Han fikk aldri satt seg. En ung jente, i høye hæler og kort rød sommerkjole med hvite prikker, smilte og satte seg ned. Han kjekkasen ved siden av smilte tilbake til henne og flyttet på sekken sin for at hun kunne legge fra seg håndveska. Dette er ikke den første gangen jeg er vitne til en sånn hendelse. Jeg vil kanskje heller påstå at det er regelen og ikke unntaket at unge friske mennesker forter seg å ta ledige plasser i rushtiden sånn at de som har problemer med å gå aldri rekker frem.

Hun dama i den røde kjolen og han kjekkasen ved siden av må nok betale for å bli sittende. De betaler med skattepengene sine. Oslobeboere som ikke er i stand til å benytte seg av det offentlige transporttilbudet har krav på å få dekket drosje. Mange klarer ikke å benytte offentlig transport hvis de ikke får en sitteplass på turen. Jeg tror denne kulturen fører til sløsing av ressurser, og at aktørene ikke er klar over hvilke kostnader deres handlinger vil generere. Jeg tror det fremfor at de som oppfører seg sånn heller vil betale drosje for andre enn å måtte stå på t-banen selv.

Men jeg ville aldri sett stygt på dama i den røde kjolen, eller kommentert at det var den gamle mannen og ikke henne jeg reiste meg for. Saken er nemlig den at det finnes mennesker der ute som ser forbannet friske ut, men som egentlig er dødssyke. Unge, pene mennesker med farge i kinnene og elegante bevegelser, men som har alvorlige, usynlige sykdommer og funksjonsnedsettelser. Unge jenter i røde sommerkjoler som smiler mens de sniker til seg en plass på t-banen foran trynet på en gammel mann med stokk og som kanskje den gamle mannen hadde reist seg for, hvis alle viste hvem som hadde hvilke plager.

Jeg vil heller smile til friske folk som tar den siste plassen enn å kjefte på de som sjelden opplever å bli tatt på alvor. De som ikke blir trodd fordi sykdommene deres ikke synes. De som er alvorlig syke og knapt kan gå, men som ikke engang jeg reiser meg for på bussen.

Håndverkere og helsepersonell

Doen vår tettet seg like etter jul. Det var håpløst, vi prøvde plumbo og forsøkte å stake den opp og alt mulig, men ingenting virket. Tilslutt endte vi med å ringe en rørlegger. Rørleggeren hadde ikke tid til å komme da, men sa at han ville klare å komme i mars og at han ville ringe oss. Mars kom og gikk og aldri ringte rørleggeren. Vi viste godt at han hadde mye å gjøre, så vi ventet en god stund med å ta kontakt igjen. Men i mai følte vi at vi hadde ventet lenge nok, så vi ringte. Han hadde hatt alt for mye å gjøre, det er så uforutsigbart det der. Uten forvarsel dukker det opp tilfeller som må fikses øyeblikkelig. Og i mai hadde han fremdeles alt for mye å gjøre, så vi måtte vente mer.

Vi fikk beskjed i posten om at han skulle komme på tirsdag i forrige uke. Videre sto det at vi måtte skru av vannet i huset to dager før og at noen måtte være hjemme mens han holdt på. Jeg tok meg fri fra jobben, men så kom han ikke på tirsdag. Denne gangen ringte han, det hadde skjedd en krise, så han skulle prøve å ta det på onsdagen. Det ble det heller ikke noe av, men på torsdag kom han. Jeg er glad for at vi ikke er i en akutt krise, men det har vært vanskelig å være uten vann, og dessuten har ikke sjefen min vært så veldig begeistret for at jeg har vært borte fra jobben tre dager på rad.

Nå etter at rørleggeren har dratt, så blir ting borte når man spyler ned, men innholdet fra doen kommer opp fra sluket i dusjen isteden. Det går sakte ut av sluket igjen, så det er ikke alvorlig. Jeg synes allikevel at det er fælt at det lukter bæsj i dusjen. Jeg blir virkelig plaget av det. Jeg ringte rørleggeren igjen. Han sa at dette var en veldig vanlig komplikasjon og at det kom til å gå over av seg selv. Det gjør det sikkert, men jeg synes det er fælt å ha det sånn.

Legen sa også at det kom til å gå over når jeg hadde vont i magen for noen år siden. Men når det ble tatt et røntgenbilde, da så de at jeg hadde en kompress i magen. Den hadde de glemt igjen når jeg ble operert året før. Det tok ikke så veldig lang tid fra de fant den til de fjernet den, bare noen uker og de som gjorde det var veldig flinke. Egentlig skulle de gjøre det dagen jeg ble lagt inn og jeg hadde fastet siden kvelden før. Men det skjedde noe akutt og operasjonen ble forsinket. Vi trodde hele dagen at det skulle skje snart, men så kom en sykepleier inn klokken fire og sa at vi måtte vente en dag til. Hun var veldig forståelsesfull og grei og jeg fikk noe å spise før jeg måtte begynne å faste igjen.

Selv om dette med den doen er alt sammen veldig irriterende og leit, så er jeg veldig glad for at vi har så flinke rørleggere i dette landet. Det er utrolig snilt av de å ta seg av all bæsjen. Det å passe på at den havner i havet tilslutt er en utrolig krevende og vanskelig oppgave, både fysik og psykisk. Og selv om jeg har hatt en litt uheldig opplevelse, så vet jeg at rørleggere er dyktige folk, som offrer seg selv for at vi skal ha vann og avløp i våre boliger.

Jón Gnarr ordfører i Reykjavík deltok i Gay Pride paraden kledd ut som Salbjörg

.
.
.
.
.
.
.


Jeg er stolt av Reykjavík for å ha fått tak i en klovn som ordfører.Slikt blir det bra parader av.

Beste Reykjavík = )

Er vi annerledes eller er vi ekle?

”…min känsla för dig är ej ful” skrev Selma Lagerlöf i ett brev. Brevet er datert til etter påske i 1894 og ble skrevet til Sophie Elkan. Selma var forelsket i Sophie og de hadde ett forhold. Lagerlöf ville ikke at noen skulle lese korrespondansen mellom henne og kjærestene hennes før 50 år etter hennes død.

Jeg liker ikke garderober. Jeg føler meg uvelkommen i garderober. Jeg sniker meg inn og føler at jeg ikke burde være der. At alle de andre damene hadde ropt og løpt ut med håndkle rundt kroppene sine hvis de visste hvem jeg var. Jeg føler at jeg invaderer dem. At jeg gjør noe de synes er ekkelt. Bare ved å være der. Det er vondt. Jeg ser en annen vei, forter meg og løper ut.

Jeg var forelsket i ei jente på ungdomsskolen. Hun var det vakreste vesenet på hele jorden. Jeg hadde lyst til å kjenne duften av håret hennes. Jeg ønsket å kjærtegne huden hennes, mykt som en skydott. Alt var så veldig… Klisjé og patos. Jeg beundret henne på avstand og turte aldri å snakke med henne. Jeg visste at hun ville synes jeg var ekkel. Hun syntes jeg var ekkel. Hun kom bort til meg en gang og ba meg om å slutte å stirre sånn på seg. Jeg gråt meg i søvn den natta.

Når google foreslår hva du har tenkt å skrive i søkefeltet, så dukker det aldri opp ord vi ikke vil at barna skal snuble over. De ekle ordene. De skitne ordene. De er fraværende. Hvis du har tenkt å søke på pikk og fitte eller porno, så må du skrive det selv. Der er det ingen hjelp å få av google. Det kan for så vidt hende at det er flere som ønsker å lese mer om Lesja kommune enn om lesbiske, men jeg synes det er vanskelig å svelge at når det står lesb i søkefeltet, så har ikke google noe å foreslå. Det er tomt. Det er ingen ord som begynner på lesb, i hvert fall ingen sømmelige ord.

Hvorfor får vi ikke flere blomster på blå resept?

Jeg har bare en gang opplevd at helsepersonell har anbefalt en blomst. Det var en kreftpasient som fikk beskjed om å smøre inn sår etter strålebehandling med Aloa Vera. Men det eksisterer en industri med blomster og naturprodukter mot alle mulige plager. Blåbær for leddene, solhatt for immunforsvaret, tyttebær og hyllebær for kreft og tarmslyng… Jeg er absolutt ikke inne i det der, men jeg har fått med meg at det finnes en blomst for alt. Og de kan inntas som te, konsentrat eller gelatinkapsler. Men det er ikke lov å reklamere for blomstenes helbredende virkning. De har nemlig ingen bevist effekt.

For å bevise at en behandling virker, så må det dokumenteres i en dobbeltblind studie at remediet har større effekt enn narremedisin. Deretter må de som utførte studien skrive artikler og få de publisert og kritisert av sine fagfeller. Dessuten må man spørre om lov først. Det er nemlig ikke tillatt å lure syke mennesker til å gamble med helsen sin ved å gi de potensielt skadelige remedier eller å anbefale de å ikke ta medisin som man vet at virker. Dette er en lang og dyr prosess og noen må betale de involverte lønn, ellers så blir det aldri gjort.

La oss nå anta en hypotetisk situasjon. La oss anta at Jonas tror at blåklokker helbreder ME. Jonas tar opp et lån, stifter et enkeltmannsforetak og setter i gang med forskning på blokklokkenes vidunderevner. La oss videre anta at Jonas lykkes med å bevise at alt som skal til for å bli kvitt ME er litt blåklokker. Så skrives det artikkel opp og ned om blåklokkene og tilslutt havner de i hyllene på apoteket.

Hvis nå Jonas tjener penger på å selge blåklokker, så vil flere ønske å gjøre akkurat det samme. Noen vil stifte et selskap som for eksempel kan hete Blåklokken AS. Det er godt mulig at vi får mange selskap. De kan hete FriskBlomst AS og MEKlokker AS. Nå har vi konkurranse. Både Jonas og konkurrentene vil at noen skal kjøpe nettopp deres blomster. Siden en blåklokke er en blåklokke, så kan ingen hevde at de selger de beste blåklokkene, men det de kan gjøre er å selge de billigste. Derfor vil prisen falle helt til ingen har lyst til å selge blåklokker billigere. Dette skjer når det koster like mye å dyrke en blåklokke som det du får når du selger den.

Men nå er det en som virkelig får seg en smell, og det er Jonas. Han har jo betalt for forskningen. Derfor sitter han med et lån. Fordi han må betale renter og avdrag av det lånet, så har han flere utgiftsposter enn de andre aktørene i blåklokkebransjen. Hvis ikke Jonas klarer å selge blåklokkene sine til en pris som er høyere enn produksjonskostnadene, så kan han ikke betale tilbake lånet sitt. Jonas går konkurs mens MEKlokken og FriskBlomst og alle andre blåklokkeselgere, de fortsetter.

Når det gjelder ordentlige gugge-medisiner, så gjelder helt andre spilleregler. La oss anta at Valborg finner en komplisert kjemisk forbindelse som hun tror at kan helbrede ME. Valborg kaller forbindelsen for Gugge-og-Gørr og tar patent på den. Akkurat som Jonas, tar hun opp et lån og ansetter forskere som forsker og forsker og finner ut at Gugge-og-Gørr helbreder ME uten nevneverdige bivirkninger. Men det er en stor forskjell på prosjektene til Jonas og Valborg. Fordi Valborg har patent på Gugge-og-Gørr, så kan ingen andre lage nettopp det preparatet. Hun får ingen konkurranse i markedet og prisen på Gugge-og-Gørr avhenger derfor ikke av produksjonskostnadene. Gitt at folk verdsetter Gugge-og-Gørr høyt nok (enten som felleskap eller bare de med ME), så kan Valborg selge medisinen sin med fortjeneste. Hun kan både betale tilbake lånet og bli rik og feit og leve resten av livet i sus og dus som en suksessfull forretningskvinne.

Fordi det er ugunstig å være den første seriøse aktøren i bransjen, så vil blomstene som virkelig har en virkning, sjelden komme på blå resept. Og fordi noen av de virker, så vil det være et marked for blomster som kanskje kan hjelpe. Den som har opplevd at brannsåret ble helbredet av Aloa Veraen og at blodsukkeret ble bedre av epleeddiken er mer tilbøyelig til å prøve en blomst mot leddgikten og fotsoppen. Så det eksisterer ett marked selv når vi ser bort i fra alle de tragiske tilfellene hvor skolemedisinen ikke strekker til. Vi kjøper blomster mot plagene våre selv uten den desperasjonen som ofte oppstår rundt de livene som legene gir opp, de som får høre at det nå snart er det deres tur å dø.

Meveol © vs honning

Cystisk Fibrose (CF) er en medfødt, uhelbredelig, dødelig sykdom. Sykdomsbildet kan være veldig forskjellig og derfor vil jeg gjøre det klart at jeg har tenkt å snakke om ting som er vanlig i CF populasjonen, ikke for absolutt alle CFere. Jeg har heller ikke tenkt å gi noen utdypende forklaring av sykdommen, bare prøve å komme til poenget.

Mange CFere dør unge. Som regel er det lungene som gir opp. De ødelegges av lungebetennelser og seigt slim. En av de vanligste infeksjonene er forårsaket av en bakterie som heter Pseudomonas Aeruginosa (ikke prøv å si det engang. Jeg vil heretter referere til bakterien som PA). Lungebetennelser med denne bakterietypen blir ofte kroniske og i en del tilfeller resistente mot antibiotika. En av årsakene til dette er at bakteriene danner en biofilm. Denne biofilmen er vanskelig å få has på. Den er en slags røre og antibiotikaen får bare angrepet de bakteriene som er på overflaten av røren, mens de som befinner seg lenger inne, de kommer ikke i kontakt med antibiotikaen og derfor overlever de.

Infeksjoner med PA bakterier er med på å redusere levealderen og livskvaliteten til mange mennesker med CF. Så hvis man får til å drepe PA bakterier i CF lunger, kan man redde liv og spare mennesker for feber, smerter og ubehag. Jeg har i de siste månedene lest om to forskjellige remedier som kan drepe PA bakterier, til og med de som er blitt multiresistente. Den ene er Meveol © og den andre er honning.

Meveol © er en ordentlig biokjemisk Gugge-og-Gørr medisin. Virkestoffene er hypothiocyanid ioner (OSCN-)  og proteinet Laktoferrin. Når denne medisinen inhaleres, skal den rive biofilmen i stykker og angripe PA bakteriene. Det finnes en fin animasjon av denne prosessen på produsentens hjemmeside. Ikke bare er det tatt patent på denne guggen, produsenten får også ekstrafordeler i USA og europa gjennom å være et orphan drug, det vil si en medisin som er spesielt tilpasset en liten pasientgruppe. Meveol © er ikke ferdigtestet ennå. Produsenten holder på med det som heter pre clinical trials, og har begynt å gi guggen sin til mus. De skriver og skriver, artikkel opp og artikkel ned og artiklene blir publisert. Så lager de reklame og animasjoner og drar på konferanser og oppdaterer hjemmesiden sin med søte bilder av barn som blåser såpebobler. Om noen år med sånn virksomhet kommer medisinen til ett apotek nær deg.

Honning gjør egentlig akkurat det samme som Meveol ©. Den hindrer PA i å danne biofilm og dreper, selv de resistente bakteriene. Det har man funnet ut ved å smøre den i infiserte sår. I New Zealand har man begynt å selge renset honning. I Norge har man sammenlignet den New Zealandske honningen med norsk skogshonning (flere aktører i bransjen?). Men ingen har forsøkt å lage et innhalasjonspreparat til CFere av honning. Det er ikke interessant. Man kan ikke ta patent på honning. Det at honning begynner å bli godkjent som en medisin mot infeksjoner i sår er ett unntak som bekrefter regelen.

Etter å ha konferert med tarotkortene, krystallkulen og tekoppen, har jeg konkludert med at det nyeste innen CF behandling vil bli Meveol ©, mens honning muligens har en sjanse i sårbransjen. Videre vil honningmenneskene så vidt klare å holde hjulene flytende eller få skipet til å gå rundt. Meveolfolka derimot, de blir rike.

Hjelpeapparatet, fottøy og avtakende marginal betalingsvillighet

Jeg traff en liten gutt her om dagen. Han hadde ingen støvler. Foreldrene hans får bare dekket tre par sko til ham i året. Og han trenger joggesko og vintersko og sandaler mer enn han trenger støvler. Dessuten vokser han fort ut av skoene sine. Siden denne gutten trenger å få alt sitt fottøy spesielt tilpasset, så er et par støvler ganske dyrt.


Hvor mye vi er villig til å betale for en kokosbolle avhenger av hvor mye vi har lyst på den. Mennesker som liker kokosboller har mer lyst på den første kokosbollen de spiser enn den tyvende. Derfor heter det ”kjøp 3 betal for 2”. En butikk ville aldri ha lansert kampanjen ”få 3 gratis betal masse for nr 4”.

Butikken bedriver en, klart definert, aktivitet. Den tjener penger. Når vi kjøper mer ting, så tjener den mer penger. Derfor vil butikken helst at vi skal kjøpe mer kokosboller enn hva vi egentlig har lyst på. Det oppnår den blant annet ved å tilby oss tre varer til prisen av to.

Jeg vet ikke hva hjelpeapparatet driver med. Jeg tror det er meningen at det skal gjøre noe fint noe, noe edelt. At det skal ta skattepengene våre og konvertere de til hjelp. Hjelp til de syke. Hjelp til de trengende. Rettferdig hjelp. For eksempel bygging av broer sånn at mennesker med redusert funksjonsevne kan gjøre de samme tingene som vi andre. Rette opp i urettferdighetene og skjevhetene. Hvis dette er tilfellet, vil det være helt naturlig at hjelpeapparatet ikke ønsker at klientene skal spise flere kokosboller enn de egentlig har lyst på. De bør ikke engang være i kokosbollebransjen. Det hadde ikke vært rettferdig. Det hadde vært misbruk av systemet å dele ut kokosboller. Å hjelpe de trengende handler om nødvendighetsgoder. Tran eller noe. Rullestoler. Oversettelser til blindeskrift. Det er vanskelig det der. Men la oss anta at hjelpeapparatet holder på med å dekke behov.

Når det gjelder spesialtipassede sko, så har hjelpeapparatet fattet et vedtak om hva behovet egentlig er. Uten å se på den enkelte klient. Behovet er tre par i året, verken mer eller mindre. Og det får klienten finne seg i. De skoparene som klienten verdsetter høyest er gratis, mens de skoene som er mindre verdt i klientens øyne er veldig dyre. Hvorfor å betale mye for de varene du har mindre lyst på når de varene du har mer lyst på er gratis?

Jeg blir veldig overrasket hvis den lille gutten jeg traff her om dagen noensinne får støvler. Og jeg er absolutt ikke sikker på hvem sine behov det er som blir dekket.

Homofili, en trussel mot familien?

Mine besteforeldre er bønder. De henter melken sin fra egne kuer og lager selv både fløte og smør. Rabarbraen står i hagen og potetene, kålrøttene og nypene vokser et lite stykke unna huset. De har en stor jord med en elv, og det er laks i den. I gamle dager la folk garn i elva. Nå fisker onkelen min der, med stang. Han synes det er morsomt.

Morfar lærte å lese på denne gården. Jeg mener at bestemoren hans kunne  lese. Det var i hvert fall noen som leste, en dame, i familien. Hun leste ofte høyt for de andre familiemedlemmene. Mest fra bibelen. Mamma fortalte meg om det når jeg var liten. Morfars generasjon var den første til å gå på skole. Han måtte gå over 100 km for å komme til skolen. Han kom hjem i sommerferien. Jeg tror ikke han dro hjem til jul.  Jeg synes det høres usannsynlig ut at barna gikk over fjellene på vinteren. Dessuten hadde jeg sikkert hørt om det hvis de hadde gjort det. Været er vont på Island. Spesielt om vinteren. Morfar var to år på skolen. Han ville gå mer på skole, men min oldefar sa nei.

Morfar var nemlig et medlem av en familie. Hans far drev en gård slik som hans far før det igjen og det var eieren av gården som bestemte. Familien trengte min morfar for å overleve. De trengte flere hender til å melke kyrne, legge ut garn i elva, slå gresset og få høyet i hus. Hente inn sauene på høsten og hjelpe de å føde på våren. Så potetene, høste potetene. Og så spiste de potetene og sauene og kyrne og drakk melken. Damene i familien laget smør av melken og klær av ullen. Familien laget det den brukte og brukte det den laget.

Mormor og morfar fikk mange barn. Åtte av de lever fremdeles. To ingeniører, en bibliotekar, en snekker, en sykepleier, en sjømann, en fabrikkarbeider og faktisk en bonde også. Han er bonde fordi han ønsket å bli det. Han kunne ha valgt å gjøre noe annet. Og det er ingen som spinner garn på gården lenger. Det er ikke bare fordi de har sluttet å ha sau. Familien kjøper ullsokkene på butikken. De trenger ikke sau.

Barna lærer på skolen. De lærer ikke bare å lese. De lærer noe de liker og så tar de eksamen og bruker det de har lært i arbeidslivet hvor de produserer varer og tjenester, stort sett i tertiærnæringene. For dette får de lønn som de bruker til å kjøpe pakker som vokser i butikkhyllene og pakkene kommer fra Toro og Stabburet og de kan spises når man kommer hjem for å kose seg med familien. Og sluttleveringene av alt sammen registreres i bruttonasjonalproduktet og vi kaller det aktivitet i økonomien, eller produksjon. Å lære å lese og skrive er også produksjon som er med i bruttonasjonalproduktet.

Disse endringene i produksjonsprosessene har ført til omfattende endringer av familien som institusjon og begrep. Alt er annerledes. Nå spør foreldrene barna hva de har lyst til å bli når de blir store og min oldefars holdning til skolegang hadde vært en sak for barnevernet. Dessuten er besteforeldrene og single tanter og onkler ikke lenger en del av familien. De trenger ikke familien vår og vi trenger ikke at de er der. Alt dette og mye mer, fordi mesteparten av virksomheten som tidligere foregikk innen familien er outsourcet til primærnæringene og offentlig sektor.

Jeg har derimot problemer med å se forskjellen på barnefamilier hvor foreldrene er heterofile og hvor de er homofile. I begge tilfellene produserer foreldrene på jobb og forbruker varer fra butikkene. De sender barna i barnehage og på skole. Medlemmene av familien er de samme, foreldre og barn, og de holder på med akkurat det samme, opdrar barna, har det hyggelig sammen. Jeg tror ikke man finner statistisk signifikante forskjeller på heterofile og homofile foreldres holdninger til Happymeal på McDonalds, leggetider eller barnas bruk av voldelige dataspill. Jeg forstår ikke hvordan man kan tolke en liten forskjell, med minimale konsekvenser, som en radikal trussel mot vår forståelse av hva en familie er. Den store forskjellen er kanskje at barn som har homofile foreldre lærer hjemme at homofile er som folk flest, noe som ikke alle barn av heterofile får med seg.

Prioriteringer i helsevesenet

Jeg var en gang, som så ofte før, i rollen som den omsorgsfulle pårørende i mottakelsen på et sykehus. Pasienten, som skulle legges inn, hadde behov for et stativ for å starte en infusjon. Behandlingen skulle starte i mottakelsen og fortsette til etter at pasienten var parkert på en hybel oppe i etasjene. Legen sa at jeg kunne gå ut i gangen og ta ett stativ og jeg gjorde som han sa.

Det var mange stativer i gangen. Jeg foretok en analyse av fordeler og ulemper ved de forskjellige variantene og bestemte meg for ett sånt som man fester på sengen. Da ble jeg stoppet. En sykepleier gjorde meg oppmerksom på at det ikke var lov til å bruke de stativene. I hvert fall ikke hvis man skulle legges inn. Det ville nemlig føre til at de forsvant fra avdelingen.

Det har pågått en debatt i avisene om prioriteringer i helsevesenet. Det blir hevdet at det er nødvendig å gjøre noen grep, som for eksempel å pålegge legene å si oftere nei til dyre medisiner og lite effektiv behandling, og/eller sette en makspris på ett ekstra leveår (en veiledende grense på 425.000.- eksisterer allerede).

Samtidig med dette skjer det en stor omstrukturering i organiseringen av sykehusene i Oslo. Aker sykehus skal legges ned og Rikshospitalet (Radiumhospitalet og Gamle Riksen) og Ullevål er blitt til noe som heter Oslo Universitetssykehus.

I Aftenposten i forrige uke var det en artikkel om dette. Fordi jeg som økonom er så opptatt av å kvantifisere ting og tang, ble jeg interessert i tre tall i artikkelen:

192.000.000.- bygge nytt og bygge om

155.000.000.- økte driftskostnader

176.000.000.- IKT-investeringer

Alle disse tre er anslag på kostnader som sykehusene kommer til å få i år (jeg antar at dette er merkostnader ved fusjonen og ikke budsjettposter som ville ha vært der uansett).

La oss nå leke litt med alle tallene.

De tre tallene, summeres opp til 523.000.000.-. Hvis vi nå deler på 425.000.-, så får vi ca 1230. Dette betyr at bare en del av merkostnadene ved fusjonen kunne ha dekket 1230 ekstra leveår.

Jeg antar at man velger å fusjonere, fordi det vil føre til en mer kostnadseffektiv drift. Siden kostnadene ved fusjonen er så høye, antar jeg at man tror at man vil oppnå store fordeler på kort sikt. Det er med andre ord mye penger å spare på å effektivisere driften. Men allikevel må altså vi være oppmerksomme på at vi ikke alltid får den beste behandlingen det er mulig å gi, fordi det blir for dyrt.

Jeg tror alle omstruktureringer og prioriteringer handler om å rote i ett allerede eksisterende kaos. Nå er de veldig opptatt av å flytte sykehussenger fra Aker sykehus til Ahus, selv om pasientens helse ikke avhenger av hvorvidt sengen står på Bjerke eller i Lørenskog.

Jeg får gang på gang bekreftet det jeg lærte av episoden med stativet i mottakelsen. Ifølge samfunnsøkonomisk teori forsøker aktørene å maksimere sin nytte eller sin profitt, gitt de ressursene de har. Dersom man benytter denne tenkningen om sykehus, og pasientene ikke får den beste behandlingen til tross for at ressursene til å maksimere helsen et tilgjengelige, kan man jo lure på hvem som øker sin profitt.

Hvis dere lurer, er det altså kroker over sengene i denne mottakelsen, så de trenger ikke stativene selv.

Gratulerer Island

Island har nå fått en kjønnsnøytral ekteskapslov. Kirken hadde på forhånd vedtatt å vie homser og lesber hvis (les: når) en slik lov ble gjort gyldig. Jeg er egentlig overrasket over hvor lite oppmerksomhet dette har fått i media der oppe på øya. Det virker som om Islendingene synes det er en selvfølge. Det er få som gratulerer og ingen som protesterer, eller i hvert fall ikke så høylytt at nettavisene har brydd seg om å skrive om det. De som markerer utenom homsene og lesbene er faktisk kirken. Der holdes det gudstjenester for å feire. Feire den nye loven og feire ekteskapet. I menigheten til foreldrene mine ble det spist bryllupskake til kirkekaffen i går.

Men hvorfor er dette så viktig?

I menneskenes mange og ofte veldig forskjellige samfunn finnes det ritualer til markering av viktige begivenheter i livet. Fødsler, overgangen fra barn til voksen, død og innstiftelsen av en ny familieenhet er sånne begivenheter. Noen spiller trommer og danser rundt ett bål, andre brenner røkelser, noen slakter kameler, andre forteller historier, leser tekster, tenner lys, synger sanger, kler seg i spesielle klær og alle forbinder klærne, sangene, historiene og andre deler av ritualene med nettopp disse hendelsene. Ritualene er viktige for å gjøre det som skjer virkelig, gjøre hendelsen ekte.

I denne delen av verden og i det samfunnet jeg lever i, er det kirken som forvalter virkemidlene for å gjøre viktige hendelser i livet ekte og virkelige. Når jeg var liten visste jeg ikke engang at man kunne hete noe uten at en prest hadde skvettet vann på en og gitt de navn i dåpen.

Derfor sårer det meg at den norske kirke ikke var villig til å hjelpe meg med å gjøre mitt ekteskap ekte. Det er leit at det fremdeles er umulig for homser og lesber å gifte seg på den vanlige måten. På den samme måten som sine foreldre, besteforeldre og deres grandtanter før dem. Jeg føler meg uvelkommen i den norske kirke. Den dømmer meg som uskikket til å følge i mine forfedres fotspor. Jeg blir ekskludert fra å bruke det samme ritualet som mitt folk bruker og har brukt, når jeg skal markere en av de viktigste hendelsene i mitt liv.

Når den tid kommer, håper jeg at mine nærmeste kan oppleve å få lov til å følge meg, sånn som jeg er, til min siste hvile her i landet. Hvis ikke, får de flytte liket til Island hvor det er velkomment i egen begravelse.

Første blogginnlegg

De fleste bruker å gjøre akkurat det samme i det første blogginnlegget sitt. Introdusere seg, si noe personlig og skrive hva de har tenkt å skrive om. Siden jeg helt lik alle andre, så:

Hei!

Jeg heter Hildur og jeg er nerd. Jeg har tenkt å skrive om regelstyrt versus diskret pengepolitikk i dynamiske stokastiske generelle likevektsmodeller med indeksregulert sparing.

Pøh