Hjelpeapparatet, fottøy og avtakende marginal betalingsvillighet

Jeg traff en liten gutt her om dagen. Han hadde ingen støvler. Foreldrene hans får bare dekket tre par sko til ham i året. Og han trenger joggesko og vintersko og sandaler mer enn han trenger støvler. Dessuten vokser han fort ut av skoene sine. Siden denne gutten trenger å få alt sitt fottøy spesielt tilpasset, så er et par støvler ganske dyrt.


Hvor mye vi er villig til å betale for en kokosbolle avhenger av hvor mye vi har lyst på den. Mennesker som liker kokosboller har mer lyst på den første kokosbollen de spiser enn den tyvende. Derfor heter det ”kjøp 3 betal for 2”. En butikk ville aldri ha lansert kampanjen ”få 3 gratis betal masse for nr 4”.

Butikken bedriver en, klart definert, aktivitet. Den tjener penger. Når vi kjøper mer ting, så tjener den mer penger. Derfor vil butikken helst at vi skal kjøpe mer kokosboller enn hva vi egentlig har lyst på. Det oppnår den blant annet ved å tilby oss tre varer til prisen av to.

Jeg vet ikke hva hjelpeapparatet driver med. Jeg tror det er meningen at det skal gjøre noe fint noe, noe edelt. At det skal ta skattepengene våre og konvertere de til hjelp. Hjelp til de syke. Hjelp til de trengende. Rettferdig hjelp. For eksempel bygging av broer sånn at mennesker med redusert funksjonsevne kan gjøre de samme tingene som vi andre. Rette opp i urettferdighetene og skjevhetene. Hvis dette er tilfellet, vil det være helt naturlig at hjelpeapparatet ikke ønsker at klientene skal spise flere kokosboller enn de egentlig har lyst på. De bør ikke engang være i kokosbollebransjen. Det hadde ikke vært rettferdig. Det hadde vært misbruk av systemet å dele ut kokosboller. Å hjelpe de trengende handler om nødvendighetsgoder. Tran eller noe. Rullestoler. Oversettelser til blindeskrift. Det er vanskelig det der. Men la oss anta at hjelpeapparatet holder på med å dekke behov.

Når det gjelder spesialtipassede sko, så har hjelpeapparatet fattet et vedtak om hva behovet egentlig er. Uten å se på den enkelte klient. Behovet er tre par i året, verken mer eller mindre. Og det får klienten finne seg i. De skoparene som klienten verdsetter høyest er gratis, mens de skoene som er mindre verdt i klientens øyne er veldig dyre. Hvorfor å betale mye for de varene du har mindre lyst på når de varene du har mer lyst på er gratis?

Jeg blir veldig overrasket hvis den lille gutten jeg traff her om dagen noensinne får støvler. Og jeg er absolutt ikke sikker på hvem sine behov det er som blir dekket.

Homofili, en trussel mot familien?

Mine besteforeldre er bønder. De henter melken sin fra egne kuer og lager selv både fløte og smør. Rabarbraen står i hagen og potetene, kålrøttene og nypene vokser et lite stykke unna huset. De har en stor jord med en elv, og det er laks i den. I gamle dager la folk garn i elva. Nå fisker onkelen min der, med stang. Han synes det er morsomt.

Morfar lærte å lese på denne gården. Jeg mener at bestemoren hans kunne  lese. Det var i hvert fall noen som leste, en dame, i familien. Hun leste ofte høyt for de andre familiemedlemmene. Mest fra bibelen. Mamma fortalte meg om det når jeg var liten. Morfars generasjon var den første til å gå på skole. Han måtte gå over 100 km for å komme til skolen. Han kom hjem i sommerferien. Jeg tror ikke han dro hjem til jul.  Jeg synes det høres usannsynlig ut at barna gikk over fjellene på vinteren. Dessuten hadde jeg sikkert hørt om det hvis de hadde gjort det. Været er vont på Island. Spesielt om vinteren. Morfar var to år på skolen. Han ville gå mer på skole, men min oldefar sa nei.

Morfar var nemlig et medlem av en familie. Hans far drev en gård slik som hans far før det igjen og det var eieren av gården som bestemte. Familien trengte min morfar for å overleve. De trengte flere hender til å melke kyrne, legge ut garn i elva, slå gresset og få høyet i hus. Hente inn sauene på høsten og hjelpe de å føde på våren. Så potetene, høste potetene. Og så spiste de potetene og sauene og kyrne og drakk melken. Damene i familien laget smør av melken og klær av ullen. Familien laget det den brukte og brukte det den laget.

Mormor og morfar fikk mange barn. Åtte av de lever fremdeles. To ingeniører, en bibliotekar, en snekker, en sykepleier, en sjømann, en fabrikkarbeider og faktisk en bonde også. Han er bonde fordi han ønsket å bli det. Han kunne ha valgt å gjøre noe annet. Og det er ingen som spinner garn på gården lenger. Det er ikke bare fordi de har sluttet å ha sau. Familien kjøper ullsokkene på butikken. De trenger ikke sau.

Barna lærer på skolen. De lærer ikke bare å lese. De lærer noe de liker og så tar de eksamen og bruker det de har lært i arbeidslivet hvor de produserer varer og tjenester, stort sett i tertiærnæringene. For dette får de lønn som de bruker til å kjøpe pakker som vokser i butikkhyllene og pakkene kommer fra Toro og Stabburet og de kan spises når man kommer hjem for å kose seg med familien. Og sluttleveringene av alt sammen registreres i bruttonasjonalproduktet og vi kaller det aktivitet i økonomien, eller produksjon. Å lære å lese og skrive er også produksjon som er med i bruttonasjonalproduktet.

Disse endringene i produksjonsprosessene har ført til omfattende endringer av familien som institusjon og begrep. Alt er annerledes. Nå spør foreldrene barna hva de har lyst til å bli når de blir store og min oldefars holdning til skolegang hadde vært en sak for barnevernet. Dessuten er besteforeldrene og single tanter og onkler ikke lenger en del av familien. De trenger ikke familien vår og vi trenger ikke at de er der. Alt dette og mye mer, fordi mesteparten av virksomheten som tidligere foregikk innen familien er outsourcet til primærnæringene og offentlig sektor.

Jeg har derimot problemer med å se forskjellen på barnefamilier hvor foreldrene er heterofile og hvor de er homofile. I begge tilfellene produserer foreldrene på jobb og forbruker varer fra butikkene. De sender barna i barnehage og på skole. Medlemmene av familien er de samme, foreldre og barn, og de holder på med akkurat det samme, opdrar barna, har det hyggelig sammen. Jeg tror ikke man finner statistisk signifikante forskjeller på heterofile og homofile foreldres holdninger til Happymeal på McDonalds, leggetider eller barnas bruk av voldelige dataspill. Jeg forstår ikke hvordan man kan tolke en liten forskjell, med minimale konsekvenser, som en radikal trussel mot vår forståelse av hva en familie er. Den store forskjellen er kanskje at barn som har homofile foreldre lærer hjemme at homofile er som folk flest, noe som ikke alle barn av heterofile får med seg.