Ny blogg

Jeg har begynnt å skrive på en ny blogg. Den er her.

Hilsen

Hildur

Nå er tiden inne for å dra ut av hiet og smile mot sola.

Jeg har ambisjoner om å skrive lange og dype poster om etiske utfordringer i helsevesenet, insentiver generert av folketrygdeloven og beskrivelser av hjelpeapparatet (både teoretiske og basert på praksis). Jeg har en erfaringsdatabase stappfull av materiale om sykehus og forskjellige enheter innenfor NAV, kommunen og HELFO. Videre holder jeg på med å fordype meg i regelverk og statistikk knyttet til uføretrygden. Ja jeg er stappfull av inspirasjon, intensjon og prestasjonsangst.

Men foreløpig har jeg tenkt å la slikt forbli en intensjon, og isteden skal jeg skrive om blomster.

I forfjor fikk jeg en plante til bursdagen min. Det var et nydelig Bonsaitre. Ambisjonene skjøt i været. Jeg skulle dyrke det fineste Bonsaitreet. Jeg skulle pleie det og det skulle trives hos meg. Vi skulle bli venner. Treet mistet ¾ deler av bladene på et par uker. Deretter led det en langsom død. Det tok over ett år. Jeg gjorde mange forsøk på å reversere prosessen. Plasserte planten i solen. Plasserte den i skyggen. Gav den vann ofte. Gav den vann sjelden. Vannet mye av gangen. Vannet lite. Hver gang jeg endret noe tenkte jeg at jeg endelig hadde skjønt det. At det ville gå bra denne gangen. Planten skjøt ut en ny knopp og så felte den fire blader til. På slutten hadde den tre blader i live ganske lenge. Og selv etter at de falt av, så nektet jeg å godta at kampen var tapt. Bonsaitreet fikk stå på peisen i noen uker, helt bart, før jeg kastet det. Jeg vannet det til og med.

I fjor prøvde jeg med Ruccola salat. Jeg tømte verandakassen for ugress. Kjøpte inn blomsterjord og frø. Sådde i fuktig jord med riktig antall cm mellom hvert frø. Og jeg vannet. Som jeg vannet. Jeg vannet med omhu. Jeg vannet med kjærlighet. Jeg vannet på ettermiddagen før solen gikk ned. Jeg passet til og med på temperaturen på vannet, sånn at ikke Ruccolaen skulle få sjokk. Frøene spiret. Spirene døde.

Man skulle tro at jeg hadde innsett at traktorlesber som meg ikke har nok av moder jord i seg til å bedrive plantedyrking, men jeg har ikke gitt meg. I år blir det månedsjordbær. Jeg sådde de for litt over en uke siden. De har begynt å spire og de er så mange at jeg kan behandle de litt forskjellig for å se hva som virker.

Dette er frøene dagen de ble sådd. De ble plassert på badet under et plastlokk og med et håndkle oppå (det sto på frøpakken at de skulle spire i mørke).

Dette er en uke etter såing. Se så flotte spirer jeg har. Jeg er så stolt at jeg ikke snakker om annet. Og jeg maser i stakkars Kone om at hun må bli med meg på hagesenteret for å kjøpe potter og jord og sånt. Og jeg skal snakke med en gartner og gjøre alt riktig. Disse må leve.