De syke, de friske og de som får sitteplass

Jeg satt på T-banen her en dag og leste avisen. På en av sentrumsstasjonene så jeg opp og la merke til at alle sitteplassene var opptatt. Samtidig kom det inn en gammel mann med stokk. Han slet med å holde balansen. Holdt seg fast i håndtak med den ene hånden og forsøkte å finne en fornuftig plass til stokken med den andre hånden, for så å flytte den første hånden fort over til et annet håndtak. Det var ikke lett å komme seg frem på en tettpakket t-bane. Men han manøvrerte seg mellom kropper og vesker og sykler og barnevogner, målrettet, i retning sete. Jeg reiste meg og tenkte at jeg ikke behøver å sitte, men det gjør han.

Han fikk aldri satt seg. En ung jente, i høye hæler og kort rød sommerkjole med hvite prikker, smilte og satte seg ned. Han kjekkasen ved siden av smilte tilbake til henne og flyttet på sekken sin for at hun kunne legge fra seg håndveska. Dette er ikke den første gangen jeg er vitne til en sånn hendelse. Jeg vil kanskje heller påstå at det er regelen og ikke unntaket at unge friske mennesker forter seg å ta ledige plasser i rushtiden sånn at de som har problemer med å gå aldri rekker frem.

Hun dama i den røde kjolen og han kjekkasen ved siden av må nok betale for å bli sittende. De betaler med skattepengene sine. Oslobeboere som ikke er i stand til å benytte seg av det offentlige transporttilbudet har krav på å få dekket drosje. Mange klarer ikke å benytte offentlig transport hvis de ikke får en sitteplass på turen. Jeg tror denne kulturen fører til sløsing av ressurser, og at aktørene ikke er klar over hvilke kostnader deres handlinger vil generere. Jeg tror det fremfor at de som oppfører seg sånn heller vil betale drosje for andre enn å måtte stå på t-banen selv.

Men jeg ville aldri sett stygt på dama i den røde kjolen, eller kommentert at det var den gamle mannen og ikke henne jeg reiste meg for. Saken er nemlig den at det finnes mennesker der ute som ser forbannet friske ut, men som egentlig er dødssyke. Unge, pene mennesker med farge i kinnene og elegante bevegelser, men som har alvorlige, usynlige sykdommer og funksjonsnedsettelser. Unge jenter i røde sommerkjoler som smiler mens de sniker til seg en plass på t-banen foran trynet på en gammel mann med stokk og som kanskje den gamle mannen hadde reist seg for, hvis alle viste hvem som hadde hvilke plager.

Jeg vil heller smile til friske folk som tar den siste plassen enn å kjefte på de som sjelden opplever å bli tatt på alvor. De som ikke blir trodd fordi sykdommene deres ikke synes. De som er alvorlig syke og knapt kan gå, men som ikke engang jeg reiser meg for på bussen.