Gratulerer Island

Island har nå fått en kjønnsnøytral ekteskapslov. Kirken hadde på forhånd vedtatt å vie homser og lesber hvis (les: når) en slik lov ble gjort gyldig. Jeg er egentlig overrasket over hvor lite oppmerksomhet dette har fått i media der oppe på øya. Det virker som om Islendingene synes det er en selvfølge. Det er få som gratulerer og ingen som protesterer, eller i hvert fall ikke så høylytt at nettavisene har brydd seg om å skrive om det. De som markerer utenom homsene og lesbene er faktisk kirken. Der holdes det gudstjenester for å feire. Feire den nye loven og feire ekteskapet. I menigheten til foreldrene mine ble det spist bryllupskake til kirkekaffen i går.

Men hvorfor er dette så viktig?

I menneskenes mange og ofte veldig forskjellige samfunn finnes det ritualer til markering av viktige begivenheter i livet. Fødsler, overgangen fra barn til voksen, død og innstiftelsen av en ny familieenhet er sånne begivenheter. Noen spiller trommer og danser rundt ett bål, andre brenner røkelser, noen slakter kameler, andre forteller historier, leser tekster, tenner lys, synger sanger, kler seg i spesielle klær og alle forbinder klærne, sangene, historiene og andre deler av ritualene med nettopp disse hendelsene. Ritualene er viktige for å gjøre det som skjer virkelig, gjøre hendelsen ekte.

I denne delen av verden og i det samfunnet jeg lever i, er det kirken som forvalter virkemidlene for å gjøre viktige hendelser i livet ekte og virkelige. Når jeg var liten visste jeg ikke engang at man kunne hete noe uten at en prest hadde skvettet vann på en og gitt de navn i dåpen.

Derfor sårer det meg at den norske kirke ikke var villig til å hjelpe meg med å gjøre mitt ekteskap ekte. Det er leit at det fremdeles er umulig for homser og lesber å gifte seg på den vanlige måten. På den samme måten som sine foreldre, besteforeldre og deres grandtanter før dem. Jeg føler meg uvelkommen i den norske kirke. Den dømmer meg som uskikket til å følge i mine forfedres fotspor. Jeg blir ekskludert fra å bruke det samme ritualet som mitt folk bruker og har brukt, når jeg skal markere en av de viktigste hendelsene i mitt liv.

Når den tid kommer, håper jeg at mine nærmeste kan oppleve å få lov til å følge meg, sånn som jeg er, til min siste hvile her i landet. Hvis ikke, får de flytte liket til Island hvor det er velkomment i egen begravelse.