Prioriteringer i helsevesenet

Jeg var en gang, som så ofte før, i rollen som den omsorgsfulle pårørende i mottakelsen på et sykehus. Pasienten, som skulle legges inn, hadde behov for et stativ for å starte en infusjon. Behandlingen skulle starte i mottakelsen og fortsette til etter at pasienten var parkert på en hybel oppe i etasjene. Legen sa at jeg kunne gå ut i gangen og ta ett stativ og jeg gjorde som han sa.

Det var mange stativer i gangen. Jeg foretok en analyse av fordeler og ulemper ved de forskjellige variantene og bestemte meg for ett sånt som man fester på sengen. Da ble jeg stoppet. En sykepleier gjorde meg oppmerksom på at det ikke var lov til å bruke de stativene. I hvert fall ikke hvis man skulle legges inn. Det ville nemlig føre til at de forsvant fra avdelingen.

Det har pågått en debatt i avisene om prioriteringer i helsevesenet. Det blir hevdet at det er nødvendig å gjøre noen grep, som for eksempel å pålegge legene å si oftere nei til dyre medisiner og lite effektiv behandling, og/eller sette en makspris på ett ekstra leveår (en veiledende grense på 425.000.- eksisterer allerede).

Samtidig med dette skjer det en stor omstrukturering i organiseringen av sykehusene i Oslo. Aker sykehus skal legges ned og Rikshospitalet (Radiumhospitalet og Gamle Riksen) og Ullevål er blitt til noe som heter Oslo Universitetssykehus.

I Aftenposten i forrige uke var det en artikkel om dette. Fordi jeg som økonom er så opptatt av å kvantifisere ting og tang, ble jeg interessert i tre tall i artikkelen:

192.000.000.- bygge nytt og bygge om

155.000.000.- økte driftskostnader

176.000.000.- IKT-investeringer

Alle disse tre er anslag på kostnader som sykehusene kommer til å få i år (jeg antar at dette er merkostnader ved fusjonen og ikke budsjettposter som ville ha vært der uansett).

La oss nå leke litt med alle tallene.

De tre tallene, summeres opp til 523.000.000.-. Hvis vi nå deler på 425.000.-, så får vi ca 1230. Dette betyr at bare en del av merkostnadene ved fusjonen kunne ha dekket 1230 ekstra leveår.

Jeg antar at man velger å fusjonere, fordi det vil føre til en mer kostnadseffektiv drift. Siden kostnadene ved fusjonen er så høye, antar jeg at man tror at man vil oppnå store fordeler på kort sikt. Det er med andre ord mye penger å spare på å effektivisere driften. Men allikevel må altså vi være oppmerksomme på at vi ikke alltid får den beste behandlingen det er mulig å gi, fordi det blir for dyrt.

Jeg tror alle omstruktureringer og prioriteringer handler om å rote i ett allerede eksisterende kaos. Nå er de veldig opptatt av å flytte sykehussenger fra Aker sykehus til Ahus, selv om pasientens helse ikke avhenger av hvorvidt sengen står på Bjerke eller i Lørenskog.

Jeg får gang på gang bekreftet det jeg lærte av episoden med stativet i mottakelsen. Ifølge samfunnsøkonomisk teori forsøker aktørene å maksimere sin nytte eller sin profitt, gitt de ressursene de har. Dersom man benytter denne tenkningen om sykehus, og pasientene ikke får den beste behandlingen til tross for at ressursene til å maksimere helsen et tilgjengelige, kan man jo lure på hvem som øker sin profitt.

Hvis dere lurer, er det altså kroker over sengene i denne mottakelsen, så de trenger ikke stativene selv.

Gratulerer Island

Island har nå fått en kjønnsnøytral ekteskapslov. Kirken hadde på forhånd vedtatt å vie homser og lesber hvis (les: når) en slik lov ble gjort gyldig. Jeg er egentlig overrasket over hvor lite oppmerksomhet dette har fått i media der oppe på øya. Det virker som om Islendingene synes det er en selvfølge. Det er få som gratulerer og ingen som protesterer, eller i hvert fall ikke så høylytt at nettavisene har brydd seg om å skrive om det. De som markerer utenom homsene og lesbene er faktisk kirken. Der holdes det gudstjenester for å feire. Feire den nye loven og feire ekteskapet. I menigheten til foreldrene mine ble det spist bryllupskake til kirkekaffen i går.

Men hvorfor er dette så viktig?

I menneskenes mange og ofte veldig forskjellige samfunn finnes det ritualer til markering av viktige begivenheter i livet. Fødsler, overgangen fra barn til voksen, død og innstiftelsen av en ny familieenhet er sånne begivenheter. Noen spiller trommer og danser rundt ett bål, andre brenner røkelser, noen slakter kameler, andre forteller historier, leser tekster, tenner lys, synger sanger, kler seg i spesielle klær og alle forbinder klærne, sangene, historiene og andre deler av ritualene med nettopp disse hendelsene. Ritualene er viktige for å gjøre det som skjer virkelig, gjøre hendelsen ekte.

I denne delen av verden og i det samfunnet jeg lever i, er det kirken som forvalter virkemidlene for å gjøre viktige hendelser i livet ekte og virkelige. Når jeg var liten visste jeg ikke engang at man kunne hete noe uten at en prest hadde skvettet vann på en og gitt de navn i dåpen.

Derfor sårer det meg at den norske kirke ikke var villig til å hjelpe meg med å gjøre mitt ekteskap ekte. Det er leit at det fremdeles er umulig for homser og lesber å gifte seg på den vanlige måten. På den samme måten som sine foreldre, besteforeldre og deres grandtanter før dem. Jeg føler meg uvelkommen i den norske kirke. Den dømmer meg som uskikket til å følge i mine forfedres fotspor. Jeg blir ekskludert fra å bruke det samme ritualet som mitt folk bruker og har brukt, når jeg skal markere en av de viktigste hendelsene i mitt liv.

Når den tid kommer, håper jeg at mine nærmeste kan oppleve å få lov til å følge meg, sånn som jeg er, til min siste hvile her i landet. Hvis ikke, får de flytte liket til Island hvor det er velkomment i egen begravelse.

Første blogginnlegg

De fleste bruker å gjøre akkurat det samme i det første blogginnlegget sitt. Introdusere seg, si noe personlig og skrive hva de har tenkt å skrive om. Siden jeg helt lik alle andre, så:

Hei!

Jeg heter Hildur og jeg er nerd. Jeg har tenkt å skrive om regelstyrt versus diskret pengepolitikk i dynamiske stokastiske generelle likevektsmodeller med indeksregulert sparing.

Pøh