mandag 16. mai 2011

Ny blogg

Jeg har begynnt å skrive på en ny blogg. Den er her.

Hilsen

Hildur

torsdag 28. april 2011

Nå er tiden inne for å dra ut av hiet og smile mot sola.

Jeg har ambisjoner om å skrive lange og dype poster om etiske utfordringer i helsevesenet, insentiver generert av folketrygdeloven og beskrivelser av hjelpeapparatet (både teoretiske og basert på praksis). Jeg har en erfaringsdatabase stappfull av materiale om sykehus og forskjellige enheter innenfor NAV, kommunen og HELFO. Videre holder jeg på med å fordype meg i regelverk og statistikk knyttet til uføretrygden. Ja jeg er stappfull av inspirasjon, intensjon og prestasjonsangst.

Men foreløpig har jeg tenkt å la slikt forbli en intensjon, og isteden skal jeg skrive om blomster.

I forfjor fikk jeg en plante til bursdagen min. Det var et nydelig Bonsaitre. Ambisjonene skjøt i været. Jeg skulle dyrke det fineste Bonsaitreet. Jeg skulle pleie det og det skulle trives hos meg. Vi skulle bli venner. Treet mistet ¾ deler av bladene på et par uker. Deretter led det en langsom død. Det tok over ett år. Jeg gjorde mange forsøk på å reversere prosessen. Plasserte planten i solen. Plasserte den i skyggen. Gav den vann ofte. Gav den vann sjelden. Vannet mye av gangen. Vannet lite. Hver gang jeg endret noe tenkte jeg at jeg endelig hadde skjønt det. At det ville gå bra denne gangen. Planten skjøt ut en ny knopp og så felte den fire blader til. På slutten hadde den tre blader i live ganske lenge. Og selv etter at de falt av, så nektet jeg å godta at kampen var tapt. Bonsaitreet fikk stå på peisen i noen uker, helt bart, før jeg kastet det. Jeg vannet det til og med.

I fjor prøvde jeg med Ruccola salat. Jeg tømte verandakassen for ugress. Kjøpte inn blomsterjord og frø. Sådde i fuktig jord med riktig antall cm mellom hvert frø. Og jeg vannet. Som jeg vannet. Jeg vannet med omhu. Jeg vannet med kjærlighet. Jeg vannet på ettermiddagen før solen gikk ned. Jeg passet til og med på temperaturen på vannet, sånn at ikke Ruccolaen skulle få sjokk. Frøene spiret. Spirene døde.

Man skulle tro at jeg hadde innsett at traktorlesber som meg ikke har nok av moder jord i seg til å bedrive plantedyrking, men jeg har ikke gitt meg. I år blir det månedsjordbær. Jeg sådde de for litt over en uke siden. De har begynt å spire og de er så mange at jeg kan behandle de litt forskjellig for å se hva som virker.











Dette er frøene dagen de ble sådd. De ble plassert på badet under et plastlokk og med et håndkle oppå (det sto på frøpakken at de skulle spire i mørke).















Dette er en uke etter såing. Se så flotte spirer jeg har. Jeg er så stolt at jeg ikke snakker om annet. Og jeg maser i stakkars Kone om at hun må bli med meg på hagesenteret for å kjøpe potter og jord og sånt. Og jeg skal snakke med en gartner og gjøre alt riktig. Disse må leve.

fredag 3. september 2010

En film om Silas

Jeg spurte Silas om jeg fikk lov til å legge bilder av ham ut på internett hvis han fikk litt leverpostei. Jeg spurte først, fordi jeg tar dette med kontroll over personopplysninger veldig alvorlig og sånn. Og nettopp derfor forklarte jeg ham hvilke konsekvenser det ville ha. For eksempel at hvis jeg gjorde det, så ville alle som googlet ham kunne finne de bildene. Noen av de er kjempenusselige babybilder hvor han poserer med valpepels, manglende kontroll på alle de derre bena og med tape på ørene. Jeg fortalte ham også at hvem som helst kan kopiere ting fra internett og at vi derfor ikke ville ha noen kontroll over hvem som gjør hva med de bildene. Jeg sørget for at han kunne ta en informert avgjørelse. Han svarte med voff og så spiste han leverposteien. Derfor legger jeg ut en liten filmsnutt her.

Jeg fant ingen passende musikk om hund, så derfor er lydsporet en islandsk barnesang om en hval.



fredag 27. august 2010

Uføretrygdede, jobb og hjelpeapparatet

Å inkludere mennesker med nedsatt funksjonsevne i arbeidslivet er en del av IA avtalen. Derfor kan vanlige dødelige, sånne som meg, begynne å tro at det å hjelpe trygdemottakere til å få seg en jobb var en prioritert oppgave. En viktig oppgave. En oppgave som hjelpeapparatet arbeider med. Men min erfaring er at hvis man ser litt på det derre apparatet og følger med på hva det gjør, så blir man mest overrasket, fordi det er så vanskelig å forstå hva det egentlig holder på med.

Jeg møtte en dame for en stund siden. Mannen hennes er nesten blind. Han er uføretrygdet. Han hadde lyst på en bestemt jobb. Og han hadde fått tilbud om jobben, på en betingelse. Han måtte bli flinkere på data. Han søkte om å få et datakurs, i regi av NAV tror jeg. I tillegg søkte han om å få en spesialdatamaskin for synshemmede fra hjelpemiddelsentralen. Han har aldri tatt i en datamaskin. Han kan nemlig ikke bruke en vanlig en, han ser så dårlig. I hvert fall, han fikk datamaskinen, men ikke kurset. Han hadde egentlig ikke lyst på en datamaskin, han vet ikke hva man skal med en datamaskin. Han hadde lyst på en jobb.

søndag 22. august 2010

De syke, de friske og de som får sitteplass


Jeg satt på T-banen her en dag og leste avisen. På en av sentrumsstasjonene så jeg opp og la merke til at alle sitteplassene var opptatt. Samtidig kom det inn en gammel mann med stokk. Han slet med å holde balansen. Holdt seg fast i håndtak med den ene hånden og forsøkte å finne en fornuftig plass til stokken med den andre hånden, for så å flytte den første hånden fort over til et annet håndtak. Det var ikke lett å komme seg frem på en tettpakket t-bane. Men han manøvrerte seg mellom kropper og vesker og sykler og barnevogner, målrettet, i retning sete. Jeg reiste meg og tenkte at jeg ikke behøver å sitte, men det gjør han.

Han fikk aldri satt seg. En ung jente, i høye hæler og kort rød sommerkjole med hvite prikker, smilte og satte seg ned. Han kjekkasen ved siden av smilte tilbake til henne og flyttet på sekken sin for at hun kunne legge fra seg håndveska. Dette er ikke den første gangen jeg er vitne til en sånn hendelse. Jeg vil kanskje heller påstå at det er regelen og ikke unntaket at unge friske mennesker forter seg å ta ledige plasser i rushtiden sånn at de som har problemer med å gå aldri rekker frem.

Hun dama i den røde kjolen og han kjekkasen ved siden av må nok betale for å bli sittende. De betaler med skattepengene sine. Oslobeboere som ikke er i stand til å benytte seg av det offentlige transporttilbudet har krav på å få dekket drosje. Mange klarer ikke å benytte offentlig transport hvis de ikke får en sitteplass på turen. Jeg tror denne kulturen fører til sløsing av ressurser, og at aktørene ikke er klar over hvilke kostnader deres handlinger vil generere. Jeg tror det fremfor at de som oppfører seg sånn heller vil betale drosje for andre enn å måtte stå på t-banen selv.

Men jeg ville aldri sett stygt på dama i den røde kjolen, eller kommentert at det var den gamle mannen og ikke henne jeg reiste meg for. Saken er nemlig den at det finnes mennesker der ute som ser forbannet friske ut, men som egentlig er dødssyke. Unge, pene mennesker med farge i kinnene og elegante bevegelser, men som har alvorlige, usynlige sykdommer og funksjonsnedsettelser. Unge jenter i røde sommerkjoler som smiler mens de sniker til seg en plass på t-banen foran trynet på en gammel mann med stokk og som kanskje den gamle mannen hadde reist seg for, hvis alle viste hvem som hadde hvilke plager.

Jeg vil heller smile til friske folk som tar den siste plassen enn å kjefte på de som sjelden opplever å bli tatt på alvor. De som ikke blir trodd fordi sykdommene deres ikke synes. De som er alvorlig syke og knapt kan gå, men som ikke engang jeg reiser meg for på bussen.

søndag 15. august 2010

Håndverkere og helsepersonell

Doen vår tettet seg like etter jul. Det var håpløst, vi prøvde plumbo og forsøkte å stake den opp og alt mulig, men ingenting virket. Tilslutt endte vi med å ringe en rørlegger. Rørleggeren hadde ikke tid til å komme da, men sa at han ville klare å komme i mars og at han ville ringe oss. Mars kom og gikk og aldri ringte rørleggeren. Vi viste godt at han hadde mye å gjøre, så vi ventet en god stund med å ta kontakt igjen. Men i mai følte vi at vi hadde ventet lenge nok, så vi ringte. Han hadde hatt alt for mye å gjøre, det er så uforutsigbart det der. Uten forvarsel dukker det opp tilfeller som må fikses øyeblikkelig. Og i mai hadde han fremdeles alt for mye å gjøre, så vi måtte vente mer.

Vi fikk beskjed i posten om at han skulle komme på tirsdag i forrige uke. Videre sto det at vi måtte skru av vannet i huset to dager før og at noen måtte være hjemme mens han holdt på. Jeg tok meg fri fra jobben, men så kom han ikke på tirsdag. Denne gangen ringte han, det hadde skjedd en krise, så han skulle prøve å ta det på onsdagen. Det ble det heller ikke noe av, men på torsdag kom han. Jeg er glad for at vi ikke er i en akutt krise, men det har vært vanskelig å være uten vann, og dessuten har ikke sjefen min vært så veldig begeistret for at jeg har vært borte fra jobben tre dager på rad.

Nå etter at rørleggeren har dratt, så blir ting borte når man spyler ned, men innholdet fra doen kommer opp fra sluket i dusjen isteden. Det går sakte ut av sluket igjen, så det er ikke alvorlig. Jeg synes allikevel at det er fælt at det lukter bæsj i dusjen. Jeg blir virkelig plaget av det. Jeg ringte rørleggeren igjen. Han sa at dette var en veldig vanlig komplikasjon og at det kom til å gå over av seg selv. Det gjør det sikkert, men jeg synes det er fælt å ha det sånn.

Legen sa også at det kom til å gå over når jeg hadde vont i magen for noen år siden. Men når det ble tatt et røntgenbilde, da så de at jeg hadde en kompress i magen. Den hadde de glemt igjen når jeg ble operert året før. Det tok ikke så veldig lang tid fra de fant den til de fjernet den, bare noen uker og de som gjorde det var veldig flinke. Egentlig skulle de gjøre det dagen jeg ble lagt inn og jeg hadde fastet siden kvelden før. Men det skjedde noe akutt og operasjonen ble forsinket. Vi trodde hele dagen at det skulle skje snart, men så kom en sykepleier inn klokken fire og sa at vi måtte vente en dag til. Hun var veldig forståelsesfull og grei og jeg fikk noe å spise før jeg måtte begynne å faste igjen.

Selv om dette med den doen er alt sammen veldig irriterende og leit, så er jeg veldig glad for at vi har så flinke rørleggere i dette landet. Det er utrolig snilt av de å ta seg av all bæsjen. Det å passe på at den havner i havet tilslutt er en utrolig krevende og vanskelig oppgave, både fysik og psykisk. Og selv om jeg har hatt en litt uheldig opplevelse, så vet jeg at rørleggere er dyktige folk, som offrer seg selv for at vi skal ha vann og avløp i våre boliger.

lørdag 14. august 2010

Jón Gnarr ordfører i Reykjavík deltok i Gay Pride paraden kledd ut som Salbjörg

.
.
.
.
.
.
.


Jeg er stolt av Reykjavík for å ha fått tak i en klovn som ordfører.Slikt blir det bra parader av.

Beste Reykjavík = )