Hjelpeapparatet, fottøy og avtakende marginal betalingsvillighet

Jeg traff en liten gutt her om dagen. Han hadde ingen støvler. Foreldrene hans får bare dekket tre par sko til ham i året. Og han trenger joggesko og vintersko og sandaler mer enn han trenger støvler. Dessuten vokser han fort ut av skoene sine. Siden denne gutten trenger å få alt sitt fottøy spesielt tilpasset, så er et par støvler ganske dyrt.


Hvor mye vi er villig til å betale for en kokosbolle avhenger av hvor mye vi har lyst på den. Mennesker som liker kokosboller har mer lyst på den første kokosbollen de spiser enn den tyvende. Derfor heter det ”kjøp 3 betal for 2”. En butikk ville aldri ha lansert kampanjen ”få 3 gratis betal masse for nr 4”.

Butikken bedriver en, klart definert, aktivitet. Den tjener penger. Når vi kjøper mer ting, så tjener den mer penger. Derfor vil butikken helst at vi skal kjøpe mer kokosboller enn hva vi egentlig har lyst på. Det oppnår den blant annet ved å tilby oss tre varer til prisen av to.

Jeg vet ikke hva hjelpeapparatet driver med. Jeg tror det er meningen at det skal gjøre noe fint noe, noe edelt. At det skal ta skattepengene våre og konvertere de til hjelp. Hjelp til de syke. Hjelp til de trengende. Rettferdig hjelp. For eksempel bygging av broer sånn at mennesker med redusert funksjonsevne kan gjøre de samme tingene som vi andre. Rette opp i urettferdighetene og skjevhetene. Hvis dette er tilfellet, vil det være helt naturlig at hjelpeapparatet ikke ønsker at klientene skal spise flere kokosboller enn de egentlig har lyst på. De bør ikke engang være i kokosbollebransjen. Det hadde ikke vært rettferdig. Det hadde vært misbruk av systemet å dele ut kokosboller. Å hjelpe de trengende handler om nødvendighetsgoder. Tran eller noe. Rullestoler. Oversettelser til blindeskrift. Det er vanskelig det der. Men la oss anta at hjelpeapparatet holder på med å dekke behov.

Når det gjelder spesialtipassede sko, så har hjelpeapparatet fattet et vedtak om hva behovet egentlig er. Uten å se på den enkelte klient. Behovet er tre par i året, verken mer eller mindre. Og det får klienten finne seg i. De skoparene som klienten verdsetter høyest er gratis, mens de skoene som er mindre verdt i klientens øyne er veldig dyre. Hvorfor å betale mye for de varene du har mindre lyst på når de varene du har mer lyst på er gratis?

Jeg blir veldig overrasket hvis den lille gutten jeg traff her om dagen noensinne får støvler. Og jeg er absolutt ikke sikker på hvem sine behov det er som blir dekket.